Grådighetens evangelium

Juleevangeliet skal på nytt leses i landets kirker. Vi feirer fødselen av Ham som for ca. 2000 år siden prediket om nøysomhet, solidaritet og nestekjærlighet. Dette står i grell kontrast til noe av økonomistoffet i dagens aviser. Finansavisen hadde for kort tid tilbake overskrifter om nye utslag av grådighet. Også denne gangen handlet det om å karre til seg, og om en neglisjering av vedlikeholdet av solidaritetens vei.

Toppledelsen i selskapet Songa Offshore hadde fått styrets velsignelse til å tildele seg opsjoner. Dette var ikke vanlige opsjoner. Nei, de er det som på fagspråket  kalles "syntetiske opsjoner". Jeg antar at advokater har deltatt i utformingen av "skreddersømmen" som sikret de tre lederne en nesten arbeidsfri milliongevinst.
Syntetiske opsjoner betyr at man blant annet får utbetalt utbytte uten å eie aksjene man har opsjon på. Det betyr igjen at opsjonseierne skummer utbyttefløten uten å bruke egne penger i et kjøp av de samme aksjene - dermed unngår de også alt som heter risiko. 

I ren oppgitthet spør man seg; hvor langt er enkelte mennesker villige til å gå for å tilrane seg fordeler og penger -  hvor er skammens dyd? Er det slik at enkelte bedriftsledere ser på seg selv som uunnværlige, nærmest som næringslivets Messiaser? Er følgen av dette opphøyde synet på seg selv det samme som å plassere seg utenfor alt det som har med solidaritet og selskapsetikk å gjøre?
I stedet for å solidarisere seg med bedriften, sender de et meget dårlig signal ikke bare til medarbeiderne, men også til omverden - og igjen;  hvor var styret?

De siste årene har vi flere eksempler på bedriftsledere, som har blitt bedt om å gå eller fått sparken - med solide fallskjermer.  Dette har skjedd til tross for at de samme personene i perioder ble genierklærte. I ettertid viser det seg at bedriftene de ledet, utvikler seg videre, og at de nye "lederkostene" feier bedre. Min påstand er at ingen er uunnværlig i en bedrift, enten det er fotballtrenere eller bedriftsledere.
Nå vil sikkert noen hevde at dette er prisen man må betale i et kapitalistisk næringslivssystem. Men så enkelt er det ikke!

Historien har lært oss at finansverdens grådighet er langt fra enestående.
Verden er full av eksempler på at statskapitalistiske, kommunistiske, sosialistiske og fascistiske samfunnssystemer gir grobunn til grådighet og usolidarisk oppførsel. Se til tidligere Sovjetunionen, Øst-Tyskland, tidligere Romania og flere land i den tredje verden. Her tilranet samfunnstoppene seg økonomiske og materielle privilegier over en lav sko. Dette systemet er på en måte verre, fordi de som er satt til å lede samfunnet korrumperes av sin makt og sitt maktbegjær.

Uansett system og  -ismer, så er det mangelen på etiske holdninger som åpner opp for grådighetens evangelium. Vi er i ferd med å få en overklasse hvor de mest synlige med sin grådighet og ved et miljøskadelig overforbruk, undergraver følelsen av "å være i samme båt". Denne solidariteten og dette samholdet er det gode samfunn helt avhengig av for å overleve.
Det kapitalistisk grunnsystem er dog det beste virkemiddel til å øke velferdskaken, og dermed videreutvikle velferdssamfunnet. Men store deler av vestlig kapitalisme har påført seg selv et skjær av egoisme og materialisme som må motarbeides.

I det verdikonservative synet på næringslivet har etikken sin store plass. En god bedriftsledelse er avhengig av engasjement og deltagelse fra sine medarbeidere. Derfor  er det viktig at de ansettes representanter i bedriftsstyrene beholder sin integritet og har fokus på tiltak som skal motivere sine kolleger til innsats, uten at eierne dermed mister styringsretten. Det er blant annet dette grunnsynet som danner basis for forsvaret av de verdikonservative dyder.

Både næringsliv og samfunn trenger ledere som inngir tillit, og ikke ledere hvis grådighet stilles i enda større kontrast, nå som julens budskap har fokus.

Kjell Kåsin , Moss Høyre