Samhandlingsreformen og kommunene

Samhandlingsreformen ligger til behandling i Stortinget. Dette er en stor reform som kan likestilles med Pensjonsreformen og NAV - reformen. Bare navnet antyder at kommunene vil møte store utfordringer før innholdet i reformen er på plass fra 2013.

Kort fortalt skal deler av den behandlingen som nå foregår på sykehusene, flyttes til kommunene dette omfatter både legemets og sinnets sykdommer.

Dessuten skal kommunenes satsning på sykdomsforebygging øke betydelig. Det er helt nødvendig når vi ser den formidable økningen av livsstilssykdommer som diabetes 2, kols og hjerte/karsykdommer.

Samhandlingsreformen vil utfordre kommunene på flere områder. Det vil stilles krav til samarbeidet mellom sykehus og kommunene, og ikke minst internt i kommunene. Antallet helsepersonell må økes og kompetansen til personellet må bedres - kampen om arbeidskraften vil øke.

Kravene til omfang og kvalitet som ligger i reformen viser at små kommuner (under 10 000) vil ha store utfordringer med å møte kravene. Innbyggere i en liten kommune vil kreve de samme kvalitativt gode tjenestene som innbyggerne i større kommuner. Debatten om større og dermed mer robuste kommuner vil komme for fullt.

Flertallet av kommunene i Vansjøregionen har valgt samarbeid i stedet for sammenslåing. Vi samarbeider om vann, avløp, renovasjon, brann, miljørettet helsevern, legevakt, kulturskole, tilrettelagt arbeidstrening (MASVO), krisesenter, kulturtilbud med mer.

Interkommunalt samarbeid krever sine utvalg og styrer og noen med representantskap i tillegg. På toppen av dette troner fire ordførere og fire rådmenn med sine staber; fire tekniske-kultur-, skole- og helseetater med sine staber. Det er et forbruk av menneskelige og økonomiske ressurser som gjør at vi må stille spørsmålet; er dette byråkratiet en bremsekloss i utviklingen av regionen? Vil ikke innbyggerne være best tjent med at kommunene slår seg sammen?.

Siste nummer av Kommunal Rapport har en omtale av fire ferske kommunesammenslåinger; to i Møre og Romsdal, en i Rogaland og en i Nordland - dette skjedde for ca. 4 år siden.

Telemarksforskning oppsummerer i sin rapport stort sett positive erfaringer:

-  Tjenestene har blitt flere og bedre.

-  Grunnlaget for å drive samfunns- og næringsutvikling er styrket

-  Likebehandlingen i tjenestene er forbedret

-  Rollen som demokratisk arena er omtrent uendret.

Det siste punktet er interessant, fordi motstanderne av sammenslåing bruker dette punktet som hovedargument i sin motstand.

Rapporten viser også at etter sammenslåingen står den nye kommunen bedret rustet til å utvikle de kommunale tjenestene i framtida fordi:

-  Fagmiljøene er større/styrket

-  Det er opprettholdt et sentralisert tilbud i barnehager, skoler og sykehjem

-  Innsparingene har vært størst innfor administrasjon og ledelse. Disse innsparingene har gått til å styrke tjenestene.

Spørsmålet som bør stilles er; vil dette også bli resultatet om to eller flere kommuner i Vansjøregionen slår seg sammen? Har ikke regionen vår et betydelig større potensial ved å opptre som en kommune med ett kommunestyre, enn ved at langt over 20 ulike samarbeidsfora med representanter fra fire ulike kommunestyrerer skal organisere og styre tjenestene?  

Jeg vil på nytt anbefale at Regionrådet får en politisk bestilling for å se på fordeler og ulemper ved en endret kommunestruktur i Vansjøregionen. Blir dette nok en gang avvist av et flertall av regionskommunene, bør det etter min mening tas et initiativ til opprettelsen av en bredt sammensatt gruppe (LO, NHO, Industriforeninger, Handelsstanden, Transportorganisasjoner o.a) som selv bestiller en slik utredning fra for eksempel Telemarksforskning.

Innbyggerne og næringsdrivende må nå reise seg mot navlebeskuende politikere som hegner om sine privilegier, og nekter å få et faktagrunnlag på bordet - "solkongenes" tid bør nå være over.

Kjell Kåsin, regionsbeboer og regionspatriot.